Uforenelige kulturforskjeller?
Publisert 29. november 2005, Human Rights Service ©

Av norske "Marie" (av sikkerhetsgrunner er hun anonym)

Etter å ha besøkt nettsiden til Human Rights Service og lest blant annet artikkelen "Where next" av Zacary Shore, følte jeg et behov for å fortelle noe om det jeg opplever nå og mine tanker om forskjeller i forhold til kultur og religion.

Jeg opplever nå noe av det verste man kan oppleve, nemlig drapstrusler mot meg selv og trusler om kidnapping av mitt barn.

Jeg er en kvinne på 30 år som har et barn med en mann, og tidligere kjæreste, fra et muslimsk land. Jeg har hele tiden betraktet dette landet som et moderat muslimsk land og folkeslaget som tilpassningsdyktige i forhold til å tilegne seg de verdier, holdninger og levemåte som gjelder når man bosetter seg i et vestlig land. Min filosofi har vært, og er, at setter man mennesker i bås er man fanget i sin egen uvitenhet og en kan la fordommer komme i veien for positive opplevelser med andre mennesker. Dette har selvfølgelig også vært mitt syn når det gjelder mennesker med en annen opprinnelse enn meg selv.

Jeg er "utvisket"

Jeg hørte en gang noen si at Gud alltid hvisker først, og velger man å overse dette kan det gå galt. I ettertid forstår jeg at Gud hvisket, men jeg valgte å overse dette. Jeg har nå tatt alle forhåndsregler som er mulig i mitt tilfelle; truslene er anmeldt, advokat er skaffet, barnefaren har besøkforbud, ingen samvær med barnet, UDI er varslet i forhold til videre opphold i landet, politiet er varslet i forhold til faren for passutstedelse til barnet, jeg har hemmelige telefonnumre, jeg har flyttet og lever under fiktive navn og husalarm er installert. Mitt egentlige jeg er altså "utvisket".

Da jeg ble sammen med han, manglet det ikke på advarsler fra folk som står meg nær, og disse ble ikke færre da det ble kjent at vi skulle ha barn. Men jeg tenkte "han er jo ikke slik, han er jo ikke som disse mennene man leser og hører om!"

Kulturforskjellene ble imidlertid tydelige etter vi hadde fått barn og, ikke minst, etter at forholdet mellom oss tok slutt. Hans ære var skadet; han fikk ikke det som for han var den vanlige familien: mor, far og barn. Han opplevde seg overflødig og "umanndiggjort", han fikk ikke være beskytter og forsørger. Rollene var byttet om, og det er ikke slik en kvinne i følge hans kultur og tenkemåte skal oppføre seg. Han var likevel hos meg flere ganger i uken for å tilbringe tid med barnet, men han viste aldri interesse og gjorde ingen forsøk på å nærme seg eller bli kjent med barnet. Etter hvert forsto jeg at det i stor grad dreide seg om å tilbringe tid med meg og ha en form for kontroll over meg. Jeg opplevde situasjonen som svært vanskelig og stressende, og da jeg gjorde det klart at hvis han skulle komme så var det ikke for å tilbringe tid med meg, ble alt snudd på hodet. Han reagerte med et voldsomt sinne - og så kom truslene.

Les hele artikkel på http://www.rights.no/hrs_skrib_gen/siste/hrs_65.30_050405_101.htm

Publisert som "Uforenelige kulturforskjeller? ", 29. november 2005, Human Rights Service ©

Sist oppdatert: november 29, 2005